Eg må bare nevna ein pitteliten gategutt som gikk sammen med oss på streetwalken denne ukå. Han her va heilt nydelige, kjempeliten, me altfor store tskjorta på seg åsså mangla han ei fortann. Han va seks år.. CRO har allerede prøvd å ta han med jem te familien ein gang, men nå har han nettopp komt tebake. Det va litt på grunn av det han kom å tok følge me oss, for han måtte bare fortelle noge KJEMPELØJE (hans ord) te sosialarbeiderane. "Når eg kom jem så slakta mamma ein heile kylling sånn at me sko ha goe middag.. Eg spiste kjempemasse, åsså når me va ferdige å spisa så stakk eg av igjen…!" Åsså fniste han vettu.. Galne unger

Denne uka har vert spennande å varierte;)
Eg begynne nå endelig å sei litt setninger på swahili å det e dritkjekt! Ungane e vannvittig bra lærere.. Ska bli kjekt å reise te Kenya, for der kan jo alle swahili, så då kan eg virkelig snakka.
På tirsdag hadde me en "night survey", der me går rundt i byen på nattå å leite etter gatebarna. De me finne skreiv me opp navn, å seie de må komma på CRO dagen etterpå. Det e spesielt å gå rundt i byen sånn på nattå. Plutselig e der isje folk der lenger, å alt ser veldig idyllisk ut. Frem te du ser gateungene..
Han eine me fant lå og sov på bussplassen. Når me vekte an tok det en stund før han forsto ke me ville me an, men de fikk prata me han.. De forklarte an at han isje burde sove midt utpå bussplassen fordi det kunne komme dyr eller regn osv. så me gikk sammen med han inn i et slags hus der det va stappfullt av voksne uteliggere. Eg syns så synd på han når me vekte han, kjempetrøtte, å når han reiste seg og begynte å pakke sammen pappeskene han hadde lagt rundt seg.. Fusst turde han isje legge seg inni det huset, men Tom fra CRO snakka litt me de som allerede sov der, så då va det greit hvis han sov der. Eg kjente eg blei litt letta; så va an i hvertfall trygge denne nattå.
Morgenen etterpå sitte eg på morgenmøte med alle ungene, så ser eg meg litt rundt åsså sitte han på ein av benkene sammen me de andre ungene å synge me på lovsangen. Så herlig, nå kan han få hjelp.. Seinere blei han me å spilte kort me meg å nogen av de andre guttene, å det va så kjekt å se koss snille de andre guttane va mot han. Han hette forresten Bernard, å kunne isje engelsk så han blei ein av mine mest effektive swahili lærere.
På tirsdag va eg åg med Ronald (sosialarbeider) og en gutt som skulle hjem til landsbyen sin igjen. Han hadde bodd to måneder på gatå, fordi den nye stemorå hans mishandla han. Eg va spente på koss det ville bli. Blir familiene glae når ungene kom jem? Elle ville de ver likeglae..? Det va en lange reise jem til Sironko der han bodde. Når me tilslutt satt utforbi jordhyttå til familien hans , midt mellom masse bananpalmer i ei fjellsia me veldig få hus, kom faren subbande rundt hjørna. Han va gammel med masse rynker i ansiktet, og eg leita å leita etter nogen ansiktsuttrykk som kunne fortelle meg kossen han følte seg, men det va ingenting. Praten gikk på lugisu, så eg fikk isje vite innholdet før Ronald fortalte meg alt på veien hjem. Det einaste eg åg forsto mens me satt der, va når faren begynte å grine mens han snakka. Det som eg trodde va ett steinansikt..
Historien va nemlig sånn; den første konå hadde nemlig skilt seg for nogen måneder siden, og stukket av til Jinja. Då hadde faren fått seg en ny kone, stemor til sønnene. Hu behandla guttene dårlig å det va derfor han yngste hadde stukket av te byen. Itte sønnen hadde stukke av hadde han jaga den nya konå. "Eg vil nå heller leve resten av livet mitt aleina, eg vil isje ha mer damer som behandle sønnene mine dårlig." Han hadde bekymra seg masse for sønnen, "her har eg sotte me masse mat som råtne i huset mitt, mens sønnen min sulte på gatå". Når me reiste der ifra tok faren meg i håndå å prøvde å snakke litt engelsk. Så sa han "tusen takk for alt du har jort for oss". Eg vet isje ko fortjent det va til meg, men det va så godt å se at gutten va velkommen jem i familien igjen.
Den siste uka har vert prega av sykdom.. Eg har vert syke nogen dager, men det e sje det som har vert mest i fokus. På torsdag kom nemlig plutselig Ebola viruset te Mbale. Eg har tenkt at eg verfal isje trengte å ver redd for den sykdommen for den va jo heeilt i vest Uganda. Men så hadde en doktor herifra vert på studietur til vest åsså døde hu på torsdag på sykehuset her i Mbale. Så det har vert myye snakk om sykdommen, å me min hypokonderbakgrunn, og at eg va syke sjøl så va det skummelt.(selv om eg hadde merr "malariasymptomer". Det som e "bra" me at de e vant me sånne sykdommer her nede, e at de ska visst allerede ha sykdommen under kontroll –det har isje vert flere smitta, så nå regne me me at den isje e her lenger..
Snakkis!!

p.s dette blei skrevet for nogen dager siden -hu eine damaa hadde heller isje ebola! jippi! saa det har enkeli isje vert i dette omraade.. hb det fortsette saann..:)

Bildene: 1. Ronald bygge hus! kjempekult. Det som e naermest e forste forsoek men det kollapsa en gang det regna masse.. Det lenger bak e det han naa holde paa me.. Han e faktisk hjemma aa bygge akkurat i dette oyeblikk:) eg suns det e saa festligt.. 2. Bror te Ronald.. Me besoekte heila familien sist uka. 3. meg aa margrethe lage pasjonsfruktjuice paa soverommet , litt stress men den blei grela goe!