torsdag 11. oktober 2007

Mye inntrykk

Dagliglivet..
Puh, det va min fusste håndvask.
I begynnelsen va det kjempegøy, men når eg va ferdige me det fusta håndkleet va eg dausliten. Eg tippe eg brukte 1 time på ca 6 plagg.
Villt.
Hjemma skjer det aldri at eg håndvaske, selv når det bare e ett plagg som ska vaskas å det isje vil ta mer enn 5 minutt. Eg har bare aldri tid te det.. Her? –Her må eg jo bare ta meg tid.
Og egentlig, selv om det sikker hørres kjedelig ut, så har det jo sin egen sjarm. Me sitte jo uti hagen sammen å snakke, så eg kose meg jo.
James vaska skoene sine samtidig. Eg merke at de e flinke te å ta vare på tingene sine her.
James har sånne Adidas All Star sko, å itte han hadde vaska de smurte han de me kvit skokrem. Ittepå såg de heilt nye ut! Ennå han har hatt de siden i fjor.. Han sa han satsa på å ha de vertfal ett år te åsså fikk han se om han måtte kjøpe nye.
Eg merke at eg har godt av å ver her. I forhold te det å ta vare på ting, isje kaste mat, generelt kor bortskjemte eg har blitt av min norske oppvekst. Noge av det som eg merke mest, e ko mye mer stress alt e når en isje har varmt vann. Etter kvert måltid må me koka vann for å kunne vaske opp. Så då blir det sånn 20 minutt som går til oppvasken itte kvert måltid. Me kan isje droppe oppvasken heller for då komme det nemlig masse små maurer.
Heldigvis e maurer di einaste insektane me har omtrent...

Namatala slummen
Disse to første ukene her ska de ta oss me rundt i byen..
I dag viste Johnson oss rundt i slummen. Det e der mangen av CRO ungene bor, óg der han sjøl å andre me kjenne e oppvokst. Det e vanskelig å vite kossen en kan forklara ein slum..
I begynnelsen følte eg eg gikk rundt på ei søppeldynga. Det va mange ekle lukter, som eg isje kan forklara –men eg vil tro det lukte litt det samma som fra de brune dunkane me kaste matavfallet i. Test det ut, lukt oppi di dunkane, eg tror sje du vil stå der så lenge.
Rundt forbi e det folk som koke ting. "Sprit"; fortelle Johnson. "-Ein veldig skadelig å farlige sprit som de brenne sjøl."
Det e et stort problem her i Uganda at så mangen drikke. Men fytti, når du e der inne så fatte du di alså. Alle ære te di som klare å holda hodet høyt å prøve å leva et liv der inne –i mine øyne e det uleveligt. Å leva ett heilt liv der inne, unne eg ingen.
Men me det meine eg isje at de bør leva som nordmenn jør, for eg tror sje det e best heller. Det e ett spørsmål har eg stilt meg nogen ganger de siste dagene;
-ka e ett bra liv?
Eg ser mer smil å glede når eg går rundt i gatene her, enn i Langgatå hjemma i Sandnes. Å eg tror ett samfunn som her, der folk e ute i gatene å treffe folk, der de sette seg ned under ett tak for å venta på at regnet ska slutte, kan ver bedre å voksa opp i enn et samfunn der tid å effektivitet e mest i fokus.

"Mzungu, mzungu, mzungu.." –eg hørre unger som "messe" konstant i bakgrunnen mens me bevege oss rundt blant jordhyttene i slummen. Me har ein heile andeflokk i hælane. Innimellom komme ei bittelitå hånd å holde fast i mi. Det e bare de tøffaste som tør det. Nesten alle ungene me ser hoppe opp å ned mens de rope "mzungu"navnet ette oss. Når me svare di blir di fusst litt flaue, før de komme å hilse på.
De rosa, gule, å grønne ballerinakjolene e skitne og har mange hull, men jentene inni e fremdeles prinsesser.

Joda, mye e annerledes for de som bor her nede det e verfal sikkert. Mye inntrykk aa ta te seg for oss nordmenn, som dokk sikker ser! MEn eg prove saa godt eg kan.. Glede meg mest av alt te me har komt "orntli" inn i alt , ska bli herli aa isje bare bli sett paa som ein kviting..

tirsdag 9. oktober 2007

Sondag 7 oktober

Mitt Afrika

Som dokk ser, vil eg sikker legge ut flerre blogginnlegg om gangen her på sidene. Det e fordi eg skrive når eg har tid på dataen min åsså må eg på internett kafe å legga det ut. Vertfal blir det sånn nå i begynnelsen.

De tri siste dagene har vert supre. Som eg har nevnt tidligere sko me utforske Kampala på fredagen. Då va me på restaurant med ”supervisorane” våre, å spiste afrikansk mat. Eg hadde chapati, gresskar å bønner, enkelt å greit –just the way I like itJ Me fikk åg (endelig) se litt av byen uten å sitte i bil. Me fikk kjøpt oss mobiler, å eg å Sissel fikk kjøpt oss afrika kjole. Eg hadde så lite klær me meg eg serdu. Mitt nye nummer e: (+256) 0775140192.
På kvelden va det grillfest på takterrassen på Strømmekontoret. Det e heilt nydelig der oppe, ska prøve å legge ut nogen bilder fra utsikten. Du ser masse av Kampala, å denne byen e så grønne, så bildene va skikkeli fine. Folkene her på Strømmekontoret e kjempeskjønne. De bare smile masse å vil at me ska kosa oss. Rubina e sjefen. Hu e dritkul, easy-going –å UTSTRÅLE autoritet.;) Eg likte meg godt i Kampala å det va trist å sei hadet te alle Strømmefolkene å jentene fra klassen, men samtidig kunne eg sje venta me å komme te Mbale.

Turen tok rundt 4 timer. Turen blei veldig forskjellig fra Norge, der eg bare prøve å sovna fortast mulig så eg slippe å kjede meg. Denne morgenen va eg egentlig dautrøtte, men måtte bare sperra opp øynene alt eg kunne for å få me meg mest mulig av alt som skjedde langs vegen.

Mbale
Me bor i ett kjempesøtt hus, som består av vår ”leilighet”, nogen CRO studenters ”leilighet” å et lite bibliotek. Eg hadde hørt at det sko ver heilt greit, men når eg kom inn suns eg det va heilt fantastisk. Meg å Lisbeth har fått kvert vårt rom, me kver vår dobbeltseng. Ett do, ett bad å ett kjøkken. Veggene e kvit/beige av mur å dørene e i mørkt tre. Heilt som eg kunne drømt om. Me har allerede hengt opp ganske masse bilder, så eg føle meg hjemme allerede eg. Dette e jo faktisk min fuste hybel, så eg suns det e veldig kjekt å pynta å fiksa. Kate, fra CRO hadde fylt opp kjøkkenet med masse mat å frukt, så me har ingenting å klage på.

Naboguttane e Francis, James, Ronald å Simon Peter. De e kjempekjekke. Francis å James har allerede bodd her i 5 år så de e vant me mzunguer fra Norge. De e vokst opp på CRO å har virkelig klart seg bra. Det e noge av det eg e så glae for, at eg har møtt så mangen som har fått livet sitt forandra av CRO. Både Faridah, Moses og Joshua som e i Norge og de som eg ettekvert har møtt her. Eg føle meg veldi heldig for at eg får jobbe her, og ver en del av det. Men eg ser jo allerede nå at det komme te å bli hardt å hørre de forskjellige bakgrunnene ungene har..

I går satt me ute I den store hagen vår å prata å spilte volley. Det e veldig idyllisk her, me små firfisler på murene å bananpalmer i ett hjørne av hagen. Når me går te byen e veien humpete me litt asfaltflekker, og bakken e rød sand. Det regne ofte her så det e frodigt og grønt. Mens eg skrive e det faktisk en regnbyga og litt torden i luftå. Det e visst veldig typisk med kanskje én times regn åsså skinne det opp igjen.

Jo da, Afrika e å anbefale te alle fremdeles. Og vis dokk blir frista –husk å stikk innom her!

4 oktober.

Afrika Folkens!!

Dette burde ver obligatorisk å oppleve for alle! Eg føle eg går rundt i en drøm eller en film..

Me starta turen fra Norge kl 7 om morgenen. Puuhh, det va litt tungt-å frem te me gikk på flyet som skulle ta oss fra Amsterdam til Etebbe va eg ca i koma. Men, så entra eg KLM flyet.
Fytti, DET va villt. Det va så mye kjekt på det flyet, så eg brukte sikker en haltime på bare å bestemma kor eg sko begynna. Me fikk kver vår tv, med ny musikk, spill, filmer og tv program. Dessuten gikk det an å ringa(!) fra flyet.. Så me måtte selfølgeli testa det ut; Kristin betale;) Den heldige va Harald, vår Act Now lærer. Me lurte litt på visumet åg, så det va sje bare bøllringing.
Flyet landa på Entebbe klokkå åtta på kvelden. Før me gikk ut forberedte eg meg på at det kom te å lukta ille, så eg blei litt skuffa. De einaste luktene som va i den tjukka luftå va litt sånn solarium lukt –hvis det e noge som hette det. Sol-lukt. Me fikk stempla passå våre å kjøpt oss et visum åsså traff me Strømmefolkene. De sto klare i mørket å venta på oss. For det e veldig mørkt her på kvelden. Null gatelykter eller lignende, kun på nogen av skurå/butikkene e der blålige lysrør. Strømmefolkene kjørte oss til hovedstaden Kampala, og bare å sitte i bilen va kjempestort! Det va masse folk som gikk langs veiene, unger og gamle, å nogen bar tingene sine på hodet. Trafikken va sje som i Norge men isje på langt nær så crazy som eg hadde forventa meg. Mopedane e kulast suns eg, de råne rundt på sånne gamle greier –gjerna 3 på ein. Å når jentene sitte bakpå så sitte de me begge beinå på ei sia. Det ser skummelt ut.
Nei, vettu ka eg tenkte når eg satt i bilen, med varm luft i håret (fra vinduet), sjåføren spilte gamle country ballader, å eg så alt livet, då tenkte eg at ”dette e livet”. Å eg blei så vannvittig gla for at eg isje har hørt på tvilende tanker som har sneket seg fram mens eg ennå va i Norge, fordi dette e en heilt aen verden. Eg har isje vært redd eller bekymra i det heila tatt ennå, å det e noge som faktisk e unormalt te å ver meg! Nei foreløpig e alt bare perfekt å eg ska nyta disse ukene med ”turistfasen” så mye eg klare –før eg komme te den berømte ”kultursjokkperioden” me har lært så masse om på Hald.

I kveld ska me på den norske ambassaden, på fest hehe, med nogen ANSA folk og nogen BI (ja… BI!!) folk. Blir nok spennande. Men mest av alt glede eg meg te imårå for då ska me ut å utforske Kampala.

Forresten, ein flausa fra meg heilt te slutt.. I går, på veien til hotellet såg eg plutselig ett skilt som eg blei SÅ begeistra over à SE folkens!! Zebra crossing ahead!! -Eg kikke for hara livet etter min første zebra… De andre delte selfølgelig isje heilt entusiasmen, de visste tydeligvis at zebra crossing = fotovergang på engelsk..