Nå har me snart vert her i ein måned! Altså på onsdag. Ting har blitt litt mer vanlig, og livet her begynne å føles som ett slags hverdagsliv. Eg føle meg isje fullt så turist lenger. I kveld kom me jem fra Kampala å då merka eg at eg føle meg litt hjemma her. Fra storbyen ,der eg isje fant frem nogen plass men bare festa blikket på Kristin sitt bakhåve, te Mbale der eg til og med kjenne folk på gatå. Årh, det e stort suns eg.. Når eg treffe nogen eg kjenne på gatå.

Huset mitt! Me James som spille fotball.. Rommet mitt
e forste vindu fra hoyre.

Sist uka va ei veldig kjekke uka på jobben. Me fikk litt mer konkrete arbeidsoppgaver og det va herlig. Imårå (mandag) ska me ha ein gjennomgang med Supervisoren vår Moses, der me ska sei litt ka områder me kan tenka oss å jobba me.
Te nå har me fått prøvd å vert hjelpelærere, tatt fravær på skolene, vert på kvinnegruppa i slummen, hjulpet litt på kjøkkenet, vert med på "fielden" der de spille fotball og leke, gått "Street walk" kver morgen, vert med på "Devotion" med ungane++.
Hjelpelærer:
Å ver hjelpelærer va veldig kjekt og interessant, men innimellom blei eg heilt dårlige. Der e omtrent 60 unger fra ca 6-12 år i rehabiliteringsklassen, så i mattetimene e de jo på heilt forskjellige stadier. De får selvfølgelig isje de samme oppgavene, men spesielt med de minste va det vanskelig og vite koss du sko gå frem. Koss forklare èn ka pluss og erlik betyr..?
På swahili?..
Eg satt meg me ei av de minste jentene. Hu hadde nemlig kopiert av nogen andre i klassen sist gang de hadde oppgaver –og fått rett svar på alt. Hu va jo superfornøyd me sist time, å skreiv bare de samme svarene denne morgenen òg. Hu skjønte isje at det va ein sammenheng mellom oppgavene og svarene. Itte kvert klarte eg å få na te å telle litt på fingrane -3 fingrer på den eina håndå å 1 fing på den andra , åsså måtte hu prøve å tella alle til sammen. Dette klarte hu greit, men når hu hadde sagt 4 høgt te meg å skulle skriva svaret i bokå, skreiv hu heller ett 7-tall. Hu hadde tydeligvis isje snøring på ka tall som betydde fire.
Det va veldig utfordrane å sitta der, samtidig så vannvittig kjekt! Spesielt når hu va ferdig. Då gliste hu fra øyra te øyra, å sprang fram te leråren for at han skulle få se ka hu hadde gjort.
Street Walk:
Då går me ein runde rundt i byen med nogen andre av "social workerane" å ser ette unger. Enten unger som går på CRO, men som har gått tebake til gatå, eller nogen nye unger som nettopp har havna på gatå. Her får du se litt av kvert. Eg suns det versta e når de e veldig dopa å står der me limen i hånda. Det virke så håpløst.. Eg sko ønska eg kunne tatt alle sammen under armen å plassert de på en internatskole oppi Sirdalen. Då hadde eg vert sikker på at de isje kunne havna tebake på gatå. CRO har hjulpet mange, mange vekk fra gatå men det vil allti ver nogen som det isje funke for. Å eg skjønne de jo åg. Vis du e åtte år, koss i huleste ska du klara å ta de rette beslutningane då? At de må fungera som en forelder for seg sjøl, hørres håpløst ut i mine øyrer –derfor blir eg bare ennå mer imponert når eg møte så mange som faktisk har komt seg vekk fra gatå.

Blir spennende å se ka eg kan bidra me fremover. Te tider føle me at me bare sitte og drikke te og jørr ingenting –men nå i det siste har det som sagt vert en del og jørr. Teen her e forresten heilt fantastisk! Eg drikke rundt tre kopper kver gang eg har mulighet. Den e lagt av hovedsakelig melk, å litt vann –åsså te såklart. Å masse sukker. Mmmm.!!

Ellers følte eg det va nogen kjekke å nogen isje fullt så kjekke episoder eg må få fortalt:

-Sist uka sko eg finne ut kor eg kunne få fletta håret mitt. Taktikken min va å spør nogen som hadde fine fletter, kor de pleide å gå henn. Tilfeldigvis blei denne personen ei som hadde ei telefonbu. –Ett bord på gatå der hu har ein telefon,, åsså komme folk å låne telefonen vis de trenge å ringe nogen. Hu va isje så god i engelsk så når hu sko forklara blei det litt rotete. Eg tror hu skjønte at me isje fatta så masse.. Hu tok verfal bare pengeposen sin i lommå å gikk fra buå si. Så eskorterte hu oss te salongen, som låg i ei forlatt bakgata eg aldri hadde funne. KjempekoseligtJ
-Police Post. Nemlig. "Half London" –nabolaget vårt har fått egen politistasjon. Det vil sei ei blikkbu, der det står skrevet i kritt med store bokstaver: "Police post, Half London". Veldig greit det. Så nå har me politier å geværer og alt me kan ønske oss, rett utfor porten.
-Fotballaget til CRO, som forresten e i Super ligaen i Uganda nå, spilte kamp. Når de va ferdige skolle me gå hjemover. Då såg eg plutselig ein mann som ligge på bakken me ett kraftig epilepsi anfall. Han rista heilt vannvittig, og spydde masse. Eg begynte å gå mot han, for eg tenkte å se om der va nogen som hjalp han. Men då seie bare ein me e me; Nei nei, isje gå bort. Eg; koffer isje? Han; Det går over av seg sjøl, dessuten bør du isje gå for nærme for då kan du åg få den sykdommen. "Vennane" te han her mannen gikk heller isje bort. De sto å snakte litt ett stykke ifra, å lo bare litt når de såg at eg ville gå bort. "Det går over av seg sjøl, han klare seg" va alt det de sa. Ingen reagerte! I sommer på jobben va epilepsi anfall veldig seriøst. Du måtte allti ha me krisemedisin hvis nogen hadde epilepsi, å me måtte ta tiå på anfallene, skrive de opp, passe på personen. –Det va veldig seriøst.. Her? Her va det hans problem..
-Dyrs rettigheter i Uganda. Isje eksisterende. Eg tror eg har sett høner overalt. De dekke heile biltak med høner, heile sykler, heile busser (Kampala bussen va stappfull, under kvert sete va der to-tri høner)..
-Eg har sett masse nye dyr den sista ukå. Blant aent ein ape på vei til Kampala å ein krokodille(!) i Nilen. Bussen kjørte seint over bruå åsså såg eg han svømte rundt i elvå.. Det va spesielt. Det eg allikevell huske best e fra CRO kontoret. På onsdag ettermiddag va eg dausliten, å satt meg på ein stol på kontoret. Så tok eg opp veskå, åpna an å kikke oppi. Der komme det ei Rotta kravlande opp mot meg!! Æsj æsj æsj.. Eg hylte litt, å kasta alt fra meg.. Resten av dagen gikk eg bare rundt å følte eg hadde rottesykdommer i munnen og kroppen å alt. Den springe ennå rundt i gangane på kontoret, så eg må få gjort hevn på ett eller aent vis..:/

En kveld i biblioteket som e i huset vart. Dette e
Simon Peter (pastoren) og Ronald. De bor ag i samme
huset.

Heilt te sist; eg har faatt meg afrikansk mobil, og har selfolgelig isje med meg andre telefonnummer enn familien min. Saa viss dokk lese dette hadde det vert saa kjekt vis dokk kunne sent ein melding saa eg faar nummeret dokkers? Eg begynne ofte paa meldinger aassaa komme eg paa at eg isje har nogen nummer..hehe.. Nr mitt e: +256 077 514 0192
Glede meg allerede!:))

Fotball laget: Meg, Aron (naboen), Ronald og James.

Endeligt bilder!

Kampala
Her har dokk utsikten fra takterassen paa Stromme
kontoret. Digg? Arh eg elskte den utsikten der. Margrethe og Kristin jobbe her di saa de bor nyta det..







ACT NOW
Dette e oss som ska ver i Ost Afrika fra Act Now. Fra venstre;
Oda (Rwanda), meg, Lisbeth (min roomie),
Sissel (Tanzania), Kristin (Kampala),
Aase Marie (Rwanda), Solvaar (Tanzania)

Me bodde sammen de forste dagene i Kampala -utrolig kjekt! Glede meg allerede te me ska henga i Nairobi i januar.
(obs. forresten! Margrethe e og i Ost Afrika bare isje akkurat pa dette bildet;)





Chapatiii
Meg og Margrethe fusste dag i Kampala og min
very first Chapati!!!! Naa; bare ein av mangen..
Mmm, eg ELSKE d. Chapati aa cola.. Det e gjengangeren her, spesielt denne uka naar Margrethe og Kristin har vert her hos oss.










Shopping?
Eg hadde sett for meg at eg bare skulle kjope kler naar eg kom te Afrika, det va lett det. Saa derfor tror eg eg va den einaste som isje stressa me overvekt omtrent. Eg hadde bare 16 kilo.. Andre hadde problemer med aa faa vekta ned i 30. Hehe, joda saa i forhold te pakking va eg lure suns eg, men det e bare sje lika lett aa kjopa kler i dette landet. Eller, fusst maa du bare haapa paa at du komme oppi nogen av klerna, saa e det jo greit vis det ser nogenlunde ok ut eller i vertfal holde te kleskoden aassaa paa toppen av det heila maa du pruta. Off, pruting komme virkelig isje heilt naturligt for meg.. Dette e daa mitt og Sissels forste "kupp". Ehmm, e ennaa isje heilt overbevist, men saa lenge Afrika suns det e kult saa kjore eg paa:)







Sugarcans
Dette e fra rett utenfor huset vaart. James, som bor i samme hus som oss, kom jem med sugarcans (e litt usikker paa koss det skrives). Det e kjempegodt! Sugarcans e altsaa det sukker lages av ;) Mmm. Det e saftigt og smake --Ehh, vanskeligt aa forklara..Sukkervann?





Endeligt har eg faatt lagt ut litt bilder. Saa kjekt! Forste gang det har funka. Vil legge ut mer bilder etterkver, fra huset aa alt me har vert ute paa. Snakkis:)

Mye inntrykk

Dagliglivet..
Puh, det va min fusste håndvask.
I begynnelsen va det kjempegøy, men når eg va ferdige me det fusta håndkleet va eg dausliten. Eg tippe eg brukte 1 time på ca 6 plagg.
Villt.
Hjemma skjer det aldri at eg håndvaske, selv når det bare e ett plagg som ska vaskas å det isje vil ta mer enn 5 minutt. Eg har bare aldri tid te det.. Her? –Her må eg jo bare ta meg tid.
Og egentlig, selv om det sikker hørres kjedelig ut, så har det jo sin egen sjarm. Me sitte jo uti hagen sammen å snakke, så eg kose meg jo.
James vaska skoene sine samtidig. Eg merke at de e flinke te å ta vare på tingene sine her.
James har sånne Adidas All Star sko, å itte han hadde vaska de smurte han de me kvit skokrem. Ittepå såg de heilt nye ut! Ennå han har hatt de siden i fjor.. Han sa han satsa på å ha de vertfal ett år te åsså fikk han se om han måtte kjøpe nye.
Eg merke at eg har godt av å ver her. I forhold te det å ta vare på ting, isje kaste mat, generelt kor bortskjemte eg har blitt av min norske oppvekst. Noge av det som eg merke mest, e ko mye mer stress alt e når en isje har varmt vann. Etter kvert måltid må me koka vann for å kunne vaske opp. Så då blir det sånn 20 minutt som går til oppvasken itte kvert måltid. Me kan isje droppe oppvasken heller for då komme det nemlig masse små maurer.
Heldigvis e maurer di einaste insektane me har omtrent...

Namatala slummen
Disse to første ukene her ska de ta oss me rundt i byen..
I dag viste Johnson oss rundt i slummen. Det e der mangen av CRO ungene bor, óg der han sjøl å andre me kjenne e oppvokst. Det e vanskelig å vite kossen en kan forklara ein slum..
I begynnelsen følte eg eg gikk rundt på ei søppeldynga. Det va mange ekle lukter, som eg isje kan forklara –men eg vil tro det lukte litt det samma som fra de brune dunkane me kaste matavfallet i. Test det ut, lukt oppi di dunkane, eg tror sje du vil stå der så lenge.
Rundt forbi e det folk som koke ting. "Sprit"; fortelle Johnson. "-Ein veldig skadelig å farlige sprit som de brenne sjøl."
Det e et stort problem her i Uganda at så mangen drikke. Men fytti, når du e der inne så fatte du di alså. Alle ære te di som klare å holda hodet høyt å prøve å leva et liv der inne –i mine øyne e det uleveligt. Å leva ett heilt liv der inne, unne eg ingen.
Men me det meine eg isje at de bør leva som nordmenn jør, for eg tror sje det e best heller. Det e ett spørsmål har eg stilt meg nogen ganger de siste dagene;
-ka e ett bra liv?
Eg ser mer smil å glede når eg går rundt i gatene her, enn i Langgatå hjemma i Sandnes. Å eg tror ett samfunn som her, der folk e ute i gatene å treffe folk, der de sette seg ned under ett tak for å venta på at regnet ska slutte, kan ver bedre å voksa opp i enn et samfunn der tid å effektivitet e mest i fokus.

"Mzungu, mzungu, mzungu.." –eg hørre unger som "messe" konstant i bakgrunnen mens me bevege oss rundt blant jordhyttene i slummen. Me har ein heile andeflokk i hælane. Innimellom komme ei bittelitå hånd å holde fast i mi. Det e bare de tøffaste som tør det. Nesten alle ungene me ser hoppe opp å ned mens de rope "mzungu"navnet ette oss. Når me svare di blir di fusst litt flaue, før de komme å hilse på.
De rosa, gule, å grønne ballerinakjolene e skitne og har mange hull, men jentene inni e fremdeles prinsesser.

Joda, mye e annerledes for de som bor her nede det e verfal sikkert. Mye inntrykk aa ta te seg for oss nordmenn, som dokk sikker ser! MEn eg prove saa godt eg kan.. Glede meg mest av alt te me har komt "orntli" inn i alt , ska bli herli aa isje bare bli sett paa som ein kviting..

Sondag 7 oktober

Mitt Afrika

Som dokk ser, vil eg sikker legge ut flerre blogginnlegg om gangen her på sidene. Det e fordi eg skrive når eg har tid på dataen min åsså må eg på internett kafe å legga det ut. Vertfal blir det sånn nå i begynnelsen.

De tri siste dagene har vert supre. Som eg har nevnt tidligere sko me utforske Kampala på fredagen. Då va me på restaurant med ”supervisorane” våre, å spiste afrikansk mat. Eg hadde chapati, gresskar å bønner, enkelt å greit –just the way I like itJ Me fikk åg (endelig) se litt av byen uten å sitte i bil. Me fikk kjøpt oss mobiler, å eg å Sissel fikk kjøpt oss afrika kjole. Eg hadde så lite klær me meg eg serdu. Mitt nye nummer e: (+256) 0775140192.
På kvelden va det grillfest på takterrassen på Strømmekontoret. Det e heilt nydelig der oppe, ska prøve å legge ut nogen bilder fra utsikten. Du ser masse av Kampala, å denne byen e så grønne, så bildene va skikkeli fine. Folkene her på Strømmekontoret e kjempeskjønne. De bare smile masse å vil at me ska kosa oss. Rubina e sjefen. Hu e dritkul, easy-going –å UTSTRÅLE autoritet.;) Eg likte meg godt i Kampala å det va trist å sei hadet te alle Strømmefolkene å jentene fra klassen, men samtidig kunne eg sje venta me å komme te Mbale.

Turen tok rundt 4 timer. Turen blei veldig forskjellig fra Norge, der eg bare prøve å sovna fortast mulig så eg slippe å kjede meg. Denne morgenen va eg egentlig dautrøtte, men måtte bare sperra opp øynene alt eg kunne for å få me meg mest mulig av alt som skjedde langs vegen.

Mbale
Me bor i ett kjempesøtt hus, som består av vår ”leilighet”, nogen CRO studenters ”leilighet” å et lite bibliotek. Eg hadde hørt at det sko ver heilt greit, men når eg kom inn suns eg det va heilt fantastisk. Meg å Lisbeth har fått kvert vårt rom, me kver vår dobbeltseng. Ett do, ett bad å ett kjøkken. Veggene e kvit/beige av mur å dørene e i mørkt tre. Heilt som eg kunne drømt om. Me har allerede hengt opp ganske masse bilder, så eg føle meg hjemme allerede eg. Dette e jo faktisk min fuste hybel, så eg suns det e veldig kjekt å pynta å fiksa. Kate, fra CRO hadde fylt opp kjøkkenet med masse mat å frukt, så me har ingenting å klage på.

Naboguttane e Francis, James, Ronald å Simon Peter. De e kjempekjekke. Francis å James har allerede bodd her i 5 år så de e vant me mzunguer fra Norge. De e vokst opp på CRO å har virkelig klart seg bra. Det e noge av det eg e så glae for, at eg har møtt så mangen som har fått livet sitt forandra av CRO. Både Faridah, Moses og Joshua som e i Norge og de som eg ettekvert har møtt her. Eg føle meg veldi heldig for at eg får jobbe her, og ver en del av det. Men eg ser jo allerede nå at det komme te å bli hardt å hørre de forskjellige bakgrunnene ungene har..

I går satt me ute I den store hagen vår å prata å spilte volley. Det e veldig idyllisk her, me små firfisler på murene å bananpalmer i ett hjørne av hagen. Når me går te byen e veien humpete me litt asfaltflekker, og bakken e rød sand. Det regne ofte her så det e frodigt og grønt. Mens eg skrive e det faktisk en regnbyga og litt torden i luftå. Det e visst veldig typisk med kanskje én times regn åsså skinne det opp igjen.

Jo da, Afrika e å anbefale te alle fremdeles. Og vis dokk blir frista –husk å stikk innom her!