Eg må bare nevna ein pitteliten gategutt som gikk sammen med oss på streetwalken denne ukå. Han her va heilt nydelige, kjempeliten, me altfor store tskjorta på seg åsså mangla han ei fortann. Han va seks år.. CRO har allerede prøvd å ta han med jem te familien ein gang, men nå har han nettopp komt tebake. Det va litt på grunn av det han kom å tok følge me oss, for han måtte bare fortelle noge KJEMPELØJE (hans ord) te sosialarbeiderane. "Når eg kom jem så slakta mamma ein heile kylling sånn at me sko ha goe middag.. Eg spiste kjempemasse, åsså når me va ferdige å spisa så stakk eg av igjen…!" Åsså fniste han vettu.. Galne unger

Denne uka har vert spennande å varierte;)
Eg begynne nå endelig å sei litt setninger på swahili å det e dritkjekt! Ungane e vannvittig bra lærere.. Ska bli kjekt å reise te Kenya, for der kan jo alle swahili, så då kan eg virkelig snakka.
På tirsdag hadde me en "night survey", der me går rundt i byen på nattå å leite etter gatebarna. De me finne skreiv me opp navn, å seie de må komma på CRO dagen etterpå. Det e spesielt å gå rundt i byen sånn på nattå. Plutselig e der isje folk der lenger, å alt ser veldig idyllisk ut. Frem te du ser gateungene..
Han eine me fant lå og sov på bussplassen. Når me vekte an tok det en stund før han forsto ke me ville me an, men de fikk prata me han.. De forklarte an at han isje burde sove midt utpå bussplassen fordi det kunne komme dyr eller regn osv. så me gikk sammen med han inn i et slags hus der det va stappfullt av voksne uteliggere. Eg syns så synd på han når me vekte han, kjempetrøtte, å når han reiste seg og begynte å pakke sammen pappeskene han hadde lagt rundt seg.. Fusst turde han isje legge seg inni det huset, men Tom fra CRO snakka litt me de som allerede sov der, så då va det greit hvis han sov der. Eg kjente eg blei litt letta; så va an i hvertfall trygge denne nattå.
Morgenen etterpå sitte eg på morgenmøte med alle ungene, så ser eg meg litt rundt åsså sitte han på ein av benkene sammen me de andre ungene å synge me på lovsangen. Så herlig, nå kan han få hjelp.. Seinere blei han me å spilte kort me meg å nogen av de andre guttene, å det va så kjekt å se koss snille de andre guttane va mot han. Han hette forresten Bernard, å kunne isje engelsk så han blei ein av mine mest effektive swahili lærere.
På tirsdag va eg åg med Ronald (sosialarbeider) og en gutt som skulle hjem til landsbyen sin igjen. Han hadde bodd to måneder på gatå, fordi den nye stemorå hans mishandla han. Eg va spente på koss det ville bli. Blir familiene glae når ungene kom jem? Elle ville de ver likeglae..? Det va en lange reise jem til Sironko der han bodde. Når me tilslutt satt utforbi jordhyttå til familien hans , midt mellom masse bananpalmer i ei fjellsia me veldig få hus, kom faren subbande rundt hjørna. Han va gammel med masse rynker i ansiktet, og eg leita å leita etter nogen ansiktsuttrykk som kunne fortelle meg kossen han følte seg, men det va ingenting. Praten gikk på lugisu, så eg fikk isje vite innholdet før Ronald fortalte meg alt på veien hjem. Det einaste eg åg forsto mens me satt der, va når faren begynte å grine mens han snakka. Det som eg trodde va ett steinansikt..
Historien va nemlig sånn; den første konå hadde nemlig skilt seg for nogen måneder siden, og stukket av til Jinja. Då hadde faren fått seg en ny kone, stemor til sønnene. Hu behandla guttene dårlig å det va derfor han yngste hadde stukket av te byen. Itte sønnen hadde stukke av hadde han jaga den nya konå. "Eg vil nå heller leve resten av livet mitt aleina, eg vil isje ha mer damer som behandle sønnene mine dårlig." Han hadde bekymra seg masse for sønnen, "her har eg sotte me masse mat som råtne i huset mitt, mens sønnen min sulte på gatå". Når me reiste der ifra tok faren meg i håndå å prøvde å snakke litt engelsk. Så sa han "tusen takk for alt du har jort for oss". Eg vet isje ko fortjent det va til meg, men det va så godt å se at gutten va velkommen jem i familien igjen.
Den siste uka har vert prega av sykdom.. Eg har vert syke nogen dager, men det e sje det som har vert mest i fokus. På torsdag kom nemlig plutselig Ebola viruset te Mbale. Eg har tenkt at eg verfal isje trengte å ver redd for den sykdommen for den va jo heeilt i vest Uganda. Men så hadde en doktor herifra vert på studietur til vest åsså døde hu på torsdag på sykehuset her i Mbale. Så det har vert myye snakk om sykdommen, å me min hypokonderbakgrunn, og at eg va syke sjøl så va det skummelt.(selv om eg hadde merr "malariasymptomer". Det som e "bra" me at de e vant me sånne sykdommer her nede, e at de ska visst allerede ha sykdommen under kontroll –det har isje vert flere smitta, så nå regne me me at den isje e her lenger..
Snakkis!!

p.s dette blei skrevet for nogen dager siden -hu eine damaa hadde heller isje ebola! jippi! saa det har enkeli isje vert i dette omraade.. hb det fortsette saann..:)

Bildene: 1. Ronald bygge hus! kjempekult. Det som e naermest e forste forsoek men det kollapsa en gang det regna masse.. Det lenger bak e det han naa holde paa me.. Han e faktisk hjemma aa bygge akkurat i dette oyeblikk:) eg suns det e saa festligt.. 2. Bror te Ronald.. Me besoekte heila familien sist uka. 3. meg aa margrethe lage pasjonsfruktjuice paa soverommet , litt stress men den blei grela goe!

I dag e det fusste desember. Villt! Denne høsten har bare forsvunne.. Men fytti så herlig å slippa kulden. Eg begynne å bekymre meg for om eg egentlig komme te å klare å vende tebake te nord.. Men det tar me sidenJ
Eg tror aldri eg i mitt liv har vært så aktive med fotball som itte eg kom ner her. Enten på "fielden", eller alternative plasser –som i går med full fotballkamp i matsalen te ungane. Det va ett under at ingen skada seg, med rundt tretti stykker trykka inn der, med betong gulv å harde bord å stoler overalt. Kanonkjekt! Eg har endelig funne mine likemenn på fotballbanen, -gutter under 10 år.

Andre ting me jør i denne syke varmen e å spille volleyball. Men det e mest me di eldre ungane.. Å de ivrigste e gateguttane på 16-18 år. Eg ler meg i hjel når eg spille me di, frem te di blir litt for gira å denge kverandre me ballen.. Men jo; det e veldig kjekt å ha en "jobb" der eg kan spille volleyball i mangen timerJ
I dag har me vært i bryllup igjen.. Me kjente isje bruden og brugdomen, men brugdomen har visst en slags tilknytning te CRO. Carol, som me jobbe me, inviterte oss å hu e jo faktisk inngifta i brugdomens familie på ett vis. Det va vell rundt 400 stk der. Bruden va engelske så på hennes side va der mangen mzungua. Men eg tror alle di suns det va litt merkelig at der satt to kvite midt i familien te brugdommen, spesielt siden ingen visste kem me va..

Ellers kjøre me på me juleforberedelser.. Me har lagt ferdig julekalenderen til Kristin og Margrethe som bor i Kampala. De komme på mandag. Då får me åg julekalenderen som di har lagt te oss. Glede meg! For utenom det e det vel sje så masse som minne om jul suns eg.
Men det e like greit, så slippe eg å tenke på ka slags ting eg "går glipp av" på jul. Min jul blir nemlig palmer å strender å Kenya..Mmm glede meg!

Bildene e av huset vaart og rommet mitt. Check out spesialeffektene;) Eg e TRI plasser paa en gang. Me har netopp begynt aa ta panoramabilder og det e konge!

Fusst det viktigste; min nye adresse: Maria Kalstø, CRO, P.O.Box 1610, Mbale , Uganda

Då va det mandag igjen. Eg va klar for en heilt normal mandag, men den gang ei. Sist uka va nemlig heile staben vekke på workshop å meg å Lisbeth styrte “aleina”. Eller på papiret styrte me aleina, men heldigvis e der mange av de eldre guttane som e ferdige me eksamenane sine nå, så det va vel di som styrte showet. Men me hjalp nå te. Verfal så merka eg at det va en del mer arbeid når det va me som lagte programmet. Måtte plutselig bruka kveldene te å planlegga neste dag. Så eg innbile meg at eg nå har fått ennå litt mer innblikk i en lærers hverdag. Men i dag va det nye uka, og lærerene sko ta over, -trodde me.
Når me kom på jobb i dag tidlig va der bare ein aen lærer her og han va på vei hjem. Di hadde nemlig fått beskjed om at de burde ta seg en dag fri så de kunne slappa av ette forrige uka. Jadda, så då har me fått styra plassen ein ekstra dag.
Egentlig e læreryrket (ette det lille eg har erfart) ganske givende. Ungene e kjempeinteresserte, og svare når eg spør di om ting å alt.. Eg hadde for eksempel ein “engelsktime” (-me følte me hadde hatt lit mye formgiving/leking så me kopierte engelsktimene di har her). Så då hadde me om deler på kroppen. Før de skulle tegna, skulle de sei ordene i kor. Eg fusst, åsså sko de repetera. Eg: haaand…
minst 60 unger: HAAAAND…! En kan bli litt maktsyke av sånntJ
Må bare fortelle noge kjempekoseligt ,(som nok interessere Eivind vist du lese?Det handle om kompisen din Dan..hehe)
Eg tror Dan e den mest berømte CRO ungen. Act Nowerane som va her i fjor skreiv en del om han i aviser hjemma, og han har visst vært brukt som CRO sitt “ansikt” i Amerika og. Sist uka va der åg nogen nordmenn her som lagde en film de ska bruke for å samle inn penger til CRO, gjennom Start FK/Fevennen på Sørlandet. Då fulgte de Dan sitt liv, for han bor ennå på gatå. Han har vært på CRO kjempe lenge, og alle vett kem han e. Som ein maskot. De har prøvd å flytta han tebake til familien igjen flere ganger, som bor utfor byen, men han komme allti tebake. Eg tro enkeli isje di visste ka mer di sko prøve me han. MEN nå vettu.. Johnson som åg e “CRO barn”, å va i Norge i fjor med Act Now, har sagt at han kan prøve å ha an boende hos seg. Han har jo sjøl vert gatebarn, og håpe han kan hjelpa Dan. Så i løpet av denne ukå blir det vel, ska Dan flytta inn hos han.
Johnson ska lære han litt matte og andre fag, og vist det går bra, og Dan finne seg te rette kan han begynne i første klasse neste år. I en alder av 16 (?) år. Åhr, det blir spennende..
Eller e det sje så mye nytt tror eg. Eg e invitert i ennå ett bryllup, på lørdag. For å ver ærlig e eg isje så veldigt gira på brylluper for tiå, men det kan kanskje bli litt kjekt. Det e nemlig ein ugander som gifte seg me ei engelske. Så eg håpe veldigt inderligt at Kaaanskje de har enn aen type kaka denne gangen. Hadde vert så godt me ei skikkelig bløtkake eller alt aent enn denne eine Uganda kakå di har, som isje smake særligt mye.
Åh, og me har møtt to svensker -tro det eller ei. Ei jenta som e like gammel som meg som jobbe som Bordtennis instruktør (!!), og ein gutt som jobde som det i fjor, men ska bo her nogen måneder te nå.. Så vist eg har tid ska eg bli dritgo i bordtennis.. Snakis!

Bilder og tekst har blitt litt stokka om, det va sje min feil:S

Så altfor mye har skjedd på kort tid! Eg harsje fått tid te å fordøya ting den siste uka. Eg sa det te Lisbeth i går; der e så altfor mye eg har lust å rekka, men så e det aldri tid nok!

Eg kan oppsummere de store hendelsene kanskje.. Sist uka va me med CRO koret når de skulle opptre på en Graduation Ceremony her i byen. Då fikk eg endelig stått på lasteplanet te CRO lastebilen- ahhh, det va så kjekt! Eg e klar over at det isje hørres så spesielt ut, men kom her å test det ut sjøl.
Koret va Dødsbra, for de som har sett Sister Act 2 –så fikk eg samme følelsen av å se ungane opptre som koret i den filmen. Det va fusst mye annen underholdning som va langdrygt og midt på treet bra, men når CRO kom våkna heila forsamlingen, alle lo og klapte å stemningen steig heilt vannvittigt.. Konge. Råning i Afrika..:):)


Lørdagen va me me Charles og klassen hans fra universitetet på tur til Lake Victoria. Der va det en strand og greier. Me stoppte forresten me grenså over til Kenya, og gikk over til Kenya. Kjempekult. På forhånd tenkte eg at på denne turen kom eg sikkert til å få masse nye jentevenner, hehe, men universitetsjenter her e gifte og godt i gang med produseringå.. Så turen va kjekk, men eg nådde isje heilt målet mitt kan du sei. ((eg suns åg at "produsera" e ett ekkelt ord, men her får isje damene unger –de produsere..)


Universitetselevene og osser

Søndag tok me fusste buss te Kampala. CRO fotballlaget sko spille på mandagen så me tenkte å reise der ein dag i forveien for å ver me Kristin og Margrethe. Me begynte å snakka om neste år, og at me har lust å flytte sammen i enn eller aen leilighet der me skal lage afrika mat og ha afrikabilder og hørre på afrika musikk. Det e seriøst og, isje bare tull. Hadde vert råkult. Einaste som gjenstår e å velga ein by.. For eg vil te Bergen, men isje de andre…Men det tar me på sikt:)

Ellers skjedde det mye rart i Kampala;
Lisbeth blei frastjålet mobilen sin og pengene –me bankkortene oppi, den
eine bodaen eg kjørte me krasja (men eg har det bra), me spiste Kasawachips for fusste gang –ennå en fantastiske afrikansk matrett, mmmm, og CRO laget tapte.. Åsså blei eg syk for fusste gang.. Eller, det va på vegen hjem til Mbale. Fytti eg love at det e det versta eg har opplevd i heile mitt liv. Eg begynte å bli dårlige etter ein time i bussen.. Så blei det verre og verre og tilslutt satt eg bare å holdt pusten og bedde FadervårDusomerIhimmelen om og om igjen, det va det einaste eg klarte å fokusera på. Eg tror det må ha vert ett eller aent eg spiste for eg hadde kramper i magen, og måtte både på do og spy.. Det eg huske best fra den turen va spesielt en gang når eg skulle se på vegskiltene for å se ko langt det va igjen. Eg va Sikker på at det isje kunne ver mer enn en haltime..-Så va det 90km.. Itte det huske eg isje så masse, tror eg kobla heilt ut.. Heldigvis varte det isje lenge, itte me hadde komt jem blei eg bra på ett par timer.. Diggdigg.
















Fra venstre; 1. Skilt på et tre utfor George sitt hus -Warning! A leopard has been spotted in this hill... Eksotisk:) 2. Sånn ser Margrethe ut om morgenen. Meg og Kristin hadde vert så snille å kjøpt ein skikkelige afrikakake te na.. Den ser sykt bra ut? men smake desverre som ei dårlige krydderkaka. 3. George, som jobbe me Kristin og Margrethe. Han e egentlig fra Kenya, og den dagen me kom fikk me verme te han fordi han lagte mat:) mmmm..


I går fikk me besøk fra Norge! Strømmestiftelsen og Fevennen, og ein kameramann fra Nærbø. Så nå føle eg meg virkelig hjemmaJ De lage reportasjer til Start, som samle inn penger til ny stadion for CRO. I dag va me rundt i byen, åsså va det kjekt å snakke me nogen som isje hadde vert her før , om arbeidet og ungane og Afrika generelt. Følte plusseli eg va litt kjent her, så det va kult.
Tror eg slutte av her, men ein ting MÅ eg bare nevna. Kvite folk asså, de skuffe meg heila tiå (nå snakke eg isje om de som e på besøk på CRO). Det e turistsesong her nå, og av og te så ser me kvite folk i gatene, og i Kampala e der jo mangen. Det som e så villt skuffane e at når dår e turister her i Mbale, så har eg jo lust å sei "hei" te de. Eg jør jo det me alle afrikanerane, og disse e jo kvite –føle liksom eg e litt i slekt me de. Men neida, seie du "hei" te nogen kvite så prøve di å snu seg vekk, eller liksom "gli inn i mengden" –som om det går ant. Æsj.
Eg har snakt om det te folk her, og de suns det hørres kjemperart ut. Å de afrikanerane som seie de har vert i Norge, seie at det e så koselig å ver i Oslo, for då komme liksom andre afrikanerane å snakke te di å sånn. Mitt mål e å bli sånn som det, -eg må bare finne nogen av mzunguane her som gidde å svare meg:)


Fra venstre; 1.Bodaboda sjåfører i Busia. Her har de klart og fått alle bodasjåførene til å gå med uniform!! Tror det e den eineste plassen di har klart det.. Og isje hvilken som helst uniform:) 2. Meg og Charles i Kenya!!

Nå må eg slutte av, eg e kjempesulten og

me ska ha BØNNER og POSHO til middag

-mmmmm!!