mandag 29. oktober 2007

Nå har me snart vert her i ein måned! Altså på onsdag. Ting har blitt litt mer vanlig, og livet her begynne å føles som ett slags hverdagsliv. Eg føle meg isje fullt så turist lenger. I kveld kom me jem fra Kampala å då merka eg at eg føle meg litt hjemma her. Fra storbyen ,der eg isje fant frem nogen plass men bare festa blikket på Kristin sitt bakhåve, te Mbale der eg til og med kjenne folk på gatå. Årh, det e stort suns eg.. Når eg treffe nogen eg kjenne på gatå.

Huset mitt! Me James som spille fotball.. Rommet mitt
e forste vindu fra hoyre.

Sist uka va ei veldig kjekke uka på jobben. Me fikk litt mer konkrete arbeidsoppgaver og det va herlig. Imårå (mandag) ska me ha ein gjennomgang med Supervisoren vår Moses, der me ska sei litt ka områder me kan tenka oss å jobba me.
Te nå har me fått prøvd å vert hjelpelærere, tatt fravær på skolene, vert på kvinnegruppa i slummen, hjulpet litt på kjøkkenet, vert med på "fielden" der de spille fotball og leke, gått "Street walk" kver morgen, vert med på "Devotion" med ungane++.
Hjelpelærer:
Å ver hjelpelærer va veldig kjekt og interessant, men innimellom blei eg heilt dårlige. Der e omtrent 60 unger fra ca 6-12 år i rehabiliteringsklassen, så i mattetimene e de jo på heilt forskjellige stadier. De får selvfølgelig isje de samme oppgavene, men spesielt med de minste va det vanskelig og vite koss du sko gå frem. Koss forklare èn ka pluss og erlik betyr..?
På swahili?..
Eg satt meg me ei av de minste jentene. Hu hadde nemlig kopiert av nogen andre i klassen sist gang de hadde oppgaver –og fått rett svar på alt. Hu va jo superfornøyd me sist time, å skreiv bare de samme svarene denne morgenen òg. Hu skjønte isje at det va ein sammenheng mellom oppgavene og svarene. Itte kvert klarte eg å få na te å telle litt på fingrane -3 fingrer på den eina håndå å 1 fing på den andra , åsså måtte hu prøve å tella alle til sammen. Dette klarte hu greit, men når hu hadde sagt 4 høgt te meg å skulle skriva svaret i bokå, skreiv hu heller ett 7-tall. Hu hadde tydeligvis isje snøring på ka tall som betydde fire.
Det va veldig utfordrane å sitta der, samtidig så vannvittig kjekt! Spesielt når hu va ferdig. Då gliste hu fra øyra te øyra, å sprang fram te leråren for at han skulle få se ka hu hadde gjort.
Street Walk:
Då går me ein runde rundt i byen med nogen andre av "social workerane" å ser ette unger. Enten unger som går på CRO, men som har gått tebake til gatå, eller nogen nye unger som nettopp har havna på gatå. Her får du se litt av kvert. Eg suns det versta e når de e veldig dopa å står der me limen i hånda. Det virke så håpløst.. Eg sko ønska eg kunne tatt alle sammen under armen å plassert de på en internatskole oppi Sirdalen. Då hadde eg vert sikker på at de isje kunne havna tebake på gatå. CRO har hjulpet mange, mange vekk fra gatå men det vil allti ver nogen som det isje funke for. Å eg skjønne de jo åg. Vis du e åtte år, koss i huleste ska du klara å ta de rette beslutningane då? At de må fungera som en forelder for seg sjøl, hørres håpløst ut i mine øyrer –derfor blir eg bare ennå mer imponert når eg møte så mange som faktisk har komt seg vekk fra gatå.
Blir spennende å se ka eg kan bidra me fremover. Te tider føle me at me bare sitte og drikke te og jørr ingenting –men nå i det siste har det som sagt vert en del og jørr. Teen her e forresten heilt fantastisk! Eg drikke rundt tre kopper kver gang eg har mulighet. Den e lagt av hovedsakelig melk, å litt vann –åsså te såklart. Å masse sukker. Mmmm.!!
Ellers følte eg det va nogen kjekke å nogen isje fullt så kjekke episoder eg må få fortalt:

-Sist uka sko eg finne ut kor eg kunne få fletta håret mitt. Taktikken min va å spør nogen som hadde fine fletter, kor de pleide å gå henn. Tilfeldigvis blei denne personen ei som hadde ei telefonbu. –Ett bord på gatå der hu har ein telefon,, åsså komme folk å låne telefonen vis de trenge å ringe nogen. Hu va isje så god i engelsk så når hu sko forklara blei det litt rotete. Eg tror hu skjønte at me isje fatta så masse.. Hu tok verfal bare pengeposen sin i lommå å gikk fra buå si. Så eskorterte hu oss te salongen, som låg i ei forlatt bakgata eg aldri hadde funne. KjempekoseligtJ
-Police Post. Nemlig. "Half London" –nabolaget vårt har fått egen politistasjon. Det vil sei ei blikkbu, der det står skrevet i kritt med store bokstaver: "Police post, Half London". Veldig greit det. Så nå har me politier å geværer og alt me kan ønske oss, rett utfor porten.
-Fotballaget til CRO, som forresten e i Super ligaen i Uganda nå, spilte kamp. Når de va ferdige skolle me gå hjemover. Då såg eg plutselig ein mann som ligge på bakken me ett kraftig epilepsi anfall. Han rista heilt vannvittig, og spydde masse. Eg begynte å gå mot han, for eg tenkte å se om der va nogen som hjalp han. Men då seie bare ein me e me; Nei nei, isje gå bort. Eg; koffer isje? Han; Det går over av seg sjøl, dessuten bør du isje gå for nærme for då kan du åg få den sykdommen. "Vennane" te han her mannen gikk heller isje bort. De sto å snakte litt ett stykke ifra, å lo bare litt når de såg at eg ville gå bort. "Det går over av seg sjøl, han klare seg" va alt det de sa. Ingen reagerte! I sommer på jobben va epilepsi anfall veldig seriøst. Du måtte allti ha me krisemedisin hvis nogen hadde epilepsi, å me måtte ta tiå på anfallene, skrive de opp, passe på personen. –Det va veldig seriøst.. Her? Her va det hans problem..
-Dyrs rettigheter i Uganda. Isje eksisterende. Eg tror eg har sett høner overalt. De dekke heile biltak med høner, heile sykler, heile busser (Kampala bussen va stappfull, under kvert sete va der to-tri høner)..
-Eg har sett masse nye dyr den sista ukå. Blant aent ein ape på vei til Kampala å ein krokodille(!) i Nilen. Bussen kjørte seint over bruå åsså såg eg han svømte rundt i elvå.. Det va spesielt. Det eg allikevell huske best e fra CRO kontoret. På onsdag ettermiddag va eg dausliten, å satt meg på ein stol på kontoret. Så tok eg opp veskå, åpna an å kikke oppi. Der komme det ei Rotta kravlande opp mot meg!! Æsj æsj æsj.. Eg hylte litt, å kasta alt fra meg.. Resten av dagen gikk eg bare rundt å følte eg hadde rottesykdommer i munnen og kroppen å alt. Den springe ennå rundt i gangane på kontoret, så eg må få gjort hevn på ett eller aent vis..:/

En kveld i biblioteket som e i huset vart. Dette e
Simon Peter (pastoren) og Ronald. De bor ag i samme
huset.

Heilt te sist; eg har faatt meg afrikansk mobil, og har selfolgelig isje med meg andre telefonnummer enn familien min. Saa viss dokk lese dette hadde det vert saa kjekt vis dokk kunne sent ein melding saa eg faar nummeret dokkers? Eg begynne ofte paa meldinger aassaa komme eg paa at eg isje har nogen nummer..hehe.. Nr mitt e: +256 077 514 0192
Glede meg allerede!:))

Fotball laget: Meg, Aron (naboen), Ronald og James.